Kjære pappa!

Minneord til pappa.

Pappa ❤ 12.01.18 🌹

Et innlegg delt av Christian Brosstad (@chrisbros)

Pappa, det var ikke akkurat slik vi tenkte det skulle ende.

Dagen før du dro fra oss, så var du jo så full av liv. Fargen hadde kommet tilbake i ansiktet. Du var oppe og gikk. Humoren din var på høygir – som da du fortalte oss at toalettet på din avdeling på Ahus var blitt tett dagen før. Og da skulle jo alle selvsagt på do. Typisk. Men du humret av det hele….du hadde jo pose på magen…og trengte ikke toalettet. Som mange ganger før, så ble historiene dine fortalt med en varm, smittende latter. Jeg kan fremdeles høre den. Latteren. Hver dag. Like sterkt nå som denne dagen på sykehuset.

Du var på Ahus hele uken før operasjonen slik at du kunne bli klar for den etterlengtede hjerteoperasjonen. Vi var på besøk hver eneste kveld, og vi så deg bli stadig bedre. Vi snakket om alt og ingenting. Sykepleierne stakk innom ganske ofte for å sjekke hvordan det gikk med deg – eller kom de bare innom for å snakke? Du hadde, som vanlig, en fleipete tone med dem. Ditt gode humør smittet…og hvis du kunne velge selv…ville du ha tatt over pleieoppgavene deres sånn at de kunne ta seg en pause. Du trengte dem jo ikke. Du kunne fikse det selv. Sånn var du alltid, pappa. Du hadde alltid en hjelpende hånd – til alle som trengte det – familie, naboer eller venner. Aldri et nei.

Søndagsmiddagene hjemme hos oss var heller ikke noe unntak. Du hadde med deg verktøykassa – i tilfellet det dukket opp en skrue som var løs eller en taklampe som hang skjevt. Da var du der. Og du kom alltid med en pose twist. Du fortalte at mamma likte det så godt. Det var derfor dere tok med twist – men vi mistenker nok at dette også var din favoritt.

Du var glad i hverdagslivet. Du var flink på jobben. Etterspurt. Avbrutt utdanning da var du var ung, tok du igjen i voksen alder. Vi følte nesten at du gikk på skole samtidig med Anita og meg. Men du hadde en jobb i tillegg. Det hadde ikke vi. Men det fikset du lett. Døgnet har jo 24 timer, sa du til oss. Og alt er mulig.

Din tøffe start på livet preget deg nok. Du var tidlig alene i den store verden – uten din mamma, pappa og bror. I stedet vokste du opp med tanter og onkel. Jobbet hardt. Trodde på livet. Etter hvert møtte du mamma og ble hodestups forelsket etter en blind-date på kino. Løftet dere ga hverandre for flere tiår siden – og kjærligheten – holdt helt ut. Etter hvert kom Anita og jeg til verden. Du fikk familien din. Endelig. Vi hadde vel kanskje ikke helt skjønt hvor mye familien betydde for deg – før Anita og jeg ble ordentlig voksne. Du sa alltid til oss at familien er viktigst av alt. Og det er det, pappa.

Det er en historie som vi i familien har ledd godt av i mange år. Den vinteren jeg ble født, var det ekstremt kaldt. Det var ikke så vanlig at fedrene ble med på sykehuset, så pappa var alene med Anita i den lille leiligheten vår i Oslo. Etter fødselen, så skulle pappa og Anita komme på besøk. Men før de kunne gjøre det, så mente pappa at Anita måtte vaskes og stelles. Han hjalp til så godt han kunne, og bestemte at hun skulle ha musefletter denne dagen. Det han ikke tenkte på at det var bikkjekaldt ute, så da de kom seg til sykehuset så hadde museflettene fryst. De sto rett ut, og kunne enkelt ha knekt. Mamma var så opprørt over det, men du var bare opptatt av en ting: å komme deg på sykehuset. Tid til å tørke håret til Anita, hadde du ikke. Typisk pappa.

Etter hvert vokste familien din seg større. Det første barnebarnet, Camilla, kom til verden, og du ble en stolt bestefar. Du hjalp til der du kunne hjelpe. Det eneste du ikke kunne gjøre var å amme. Men hadde det vært mulig, så hadde du gjort det også.

Så dukket Marthine opp i livet ditt. Enda en jente til i familien. Like stolt. Du elsket barnebarna. Du fulgte dem opp, diskuterte med dem – og ga dine råd. Du hadde alltid et godt råd på lur, noe vi alle har satt umåtelig stor pris på. Og rådene dine funket også. Hvem skal gi oss de gode rådene nå, pappa?
Da barnebarna Marcus og senere Lucas kom til verden, så var du, pappa, den stolteste bestefaren i hele verden. Familien din ble større. Du elsket det.

Anita og jeg har hatt alt vi kan ønske oss fra en pappa. Verdens beste pappa. Sommerferiene var for eksempel alltid spennende – spesielt etter at vi besluttet å droppe Norgesferier på sommeren etter en katastrofesommer på slutten av 80-tallet.

En eller annen i familien hadde bestemt at vi skulle på campingferie til vakre Sørlandet. Nyinnkjøpt telt, primus, boksemat og en gammel Ford Taunus. Fire personer på tur i fullstappa bil. Nær Kristiansand fant vi en campingplass. Etter flere timers arbeid med å få opp teltet, så kom den første regnskuren. Så kom den andre, og den tredje. Det regnet i to uker sammenhengende. Det var i hvert fall slik det føltes. Etter det, bestemte pappa at somrene heretter alltid skulle tilbringes i sydligere strøk. Og det ble slik.

På samme tur oppdaget Anita en nydelig hund på campingplassen. En svart puddel. Hun lekte med den i flere dager, og ble så glad i den at hun sa at hun kunne være villig til å bytte den mot broren sin. Men da satte pappa foten ned. Det kunne vi ikke gjøre. Men noen år senere skaffe vi en hund allikevel. Han kunne vel ikke stå i mot presset fra Anita.

Pappa var glad i vinteren også. Hver vinterferie og påskeferie i mange, mange år besøkte vi mammas familie på slektsgården på Tolga. Skigåing, aking og festligheter med familien var noe han satte stor pris på. Hans utvidede familie var viktig for han. Han storkoste seg.

Anita og jeg vokste opp med en aktiv pappa. Han fulgte opp våre fritidsaktiviteter, og var ekstra gira på håndball fordi han hadde spilt det selv i sine glansdager. Han likte å utforske nye ting. Jeg husker at vi tidlig fikk en datamaskin i hus på grunn av pappa. Og nå rett før jul kjøpte han seg en iPhone. På sykehuset oppdaget han, til sin store glede, at han kunne lese nyheter og se nettv på den. Nyheter var alltid viktig, noe som han nok hadde med seg fra tiden han var politisk aktiv. Pappa var samfunnsengasjert og hadde alltid en mening om det som skjedde rundt han. Vi hadde høylytte diskusjoner om mange ulike politiske temaer. Han var utrolig sta, men diskusjonene endte alltid med en klem – selv om vi kunne være uenige.

Han store prosjekt i livet var nok huset i Toveien. Mamma og pappa kjøpte tomt, bokstavelig talt, på leiregrunn. Det var tonn med tung leire, og vanskelige byggeforhold – men pappa skulle absolutt bygge grunnmuren selv. Denne tiden ble preget av lange, slitsomme dager for han. Rett fra jobb til byggeplassen, og hjem på natten. Slik holdt han på i ukesvis. Men resultatet ble fantastisk. Endelig kunne han få et ordentlig hus med hage til familien sin – til oss alle fire. Dette huset har vært vår trygge havn siden det. Nå står det dessverre helt tomt.

Du og mamma valgte å førtidspensjonere dere. Planene sto i kø. Det skulle bli mer reisning og opplevelser. Mer tid sammen, dere to. Mer tid til barnebarna. Og mer tid til å bli kjent med sine to ny halvbrødre. Men så snek sykdommen til mamma seg inn i livene våre. Den feige sykdommen demens. Anita og jeg skjønte nok ikke hvor alvorlig det stod til med mamma i starten. Du fortalte nok ikke alt. Du prøvde vel å skåne oss for dette, men da du selv ble syk, så klarte du ikke lenger å holde alt for deg selv. Det ble en vanskelig tid for familien.

Du var jo mer opptatt av hvordan det skulle gå med mamma enn din egen situasjon. Det var sånn du var. Alle andre var viktigere enn deg selv. Du klagde aldri, og det var alltid noen andre som hadde det verre enn deg selv.

Du hadde flere operasjoner. Alle operasjonene gikk bra. Og vi trodde at du var sterk som en okse. Det var helt utenkelig at du ikke skulle fikse dette. Du fikset jo alt. Men sånn gikk det dessverre ikke.

På en av de mange kjøreturene vi hadde til sykehuset, så snakket du åpent om at du var bekymret for hva som skulle skje med mamma hvis du ble borte. Og at vi måtte love å ta vare på mamma hvis det skulle skje noe med deg. Jeg svarte kjekt at det skjer ikke noe med deg, pappa. Du overlever jo alt. Men jeg tok feil.

Pappa, vi skal selvfølgelig ta vare på mamma.

Pappa. Vi savner deg sånn. Tusen takk for alt du har gitt oss – og for at du alltid har vært der for oss. Din grenseløse omsorg og kjærlighet for familie og venner har vært stort.

Alle de gode minnene vi har sammen lever videre, pappa. Vi elsker deg! Hvil i fred, pappa. Vi ses igjen ❤

2 responses to Kjære pappa!

  1. Åh, vakreste, godeste, fineste, varmeste, kjæreste Christian <3 Så uendelig såre, vonde, vakre og kloke ord – om en helt klart veldig kjær og nær pappa. Så lei meg for ditt tap. Sender varme klemmer til deg og dine digitalt i første omgang, og så håper jeg vi sees så jeg får gitt deg en ekte en om ikke alt for lenge.

    • Christian Brosstad – Author

      Takker, Astrid ❤️ Håper vi ses snart 🙂

Comments are closed.