Mamma har demens

Vi vet ikke helt når det hele startet. Sykdommen snek seg sakte inn i våres liv, som en giftig slange – og det har endret alt. Absolutt alt.

I begynnelsen var nok pappa flink til å kompensere for mammas dårlige hukommelse og til tider rare oppførsel og humør. – Hun er bare sliten, og vi kan jo alle glemme ting. Ikke noe rart med det, fortalte han i begynnelsen. Men det ble bare verre – for både mamma, pappa og resten av familien.

Mamma fikk etter hvert konstatert demens. Denne feige sykdommen; demens – som gjør noe med oss alle. Familien står rundt å skjønner ikke helt hva som skjer. Og mamma stakkars, hun dras inn i noe som hun kanskje heller ikke skjønner. Hun bare registrerer at hun ikke lenger klarer de helt hverdagslige gjøremålene som for bare noen få år siden ikke var noe stress å få til. Hun husker heller ikke hva vi gjorde for bare noen minutter siden. Mangel på språk gjør at det ikke mulig for henne å sette ord på hva som skjer eller hva hun tenker. Hun blir fortvilet og sint. Heldigvis er det fortsatt flest stunder med latter og sprell, men stemningen kan skifte fort. Fryktelig fort. Da gjelder det for oss å gi henne rom slik at hun får rast fra seg uten at vi avbryter eller så må vi avlede henne med historier. Få henne til å tenke på noe annet.

Rett før jul kom vi på vårt ukentlige besøk på Ås Demenssenter, hvor hun nå bor. Humøret hennes var ikke på topp denne dagen. Hun ville ikke ha besøk. Mamma var sint, og da er det heller ikke uvanlig at hun slenger ut armen for å slå eller kaste ting etter oss. Mamma som aldri har gjort noen noe vondt i hele sitt liv. Ja, vi vet det er sykdommen som gjør det, og vi beroliger alle rundt oss med at hun mener det jo ikke. Dette er ikke mamma, men sykdommen. Men det gjør noe med oss.

Heldigvis fikk vi henne på bedre tanker denne dagen. – Se, mamma! Vi har med julepynt og julestjerner! Humøret skiftet på sekundet. Hun ble med på pyntingen med stor entusiasme. Mamma fikk også pyntet seg litt med ny julegenser, hårstyling og røde lepper. Julemusikken, som strømmet ut av radioen, la seg som et beroligende teppe over rommet. Vi smådanset (ja, hun elsker å danse) og sang med på de kjente og kjære julesangene. Jeg tror mamma nøt hvert sekund. Stemningen i bilen på vei hjem denne kvelden var lett og ledig. Ofte er det nemlig motsatt. Vanligvis er turen hjem fra et besøk oss mamma preget av tunge tanker og tristhet.

Jeg kjenner ikke igjen mammaen min. Ingen av oss gjør det. Det er for eksempel ikke lenger mulig å snakke med henne om hendelser i livene våre. Dele store og små øyeblikk, som vi alltid har gjort i familien. Hun forstår det ikke, tror vi. I hvert fall er det ingen respons, men vi snakker om det uansett. Det kan jo hende hun allikevel forstår, men vi er bare ikke på samme frekvens lenger.

Også er det alle bekymringene og tankene vi har. Savner hun oss når vi ikke er der? Har hun det egentlig bra der? Spiser hun godt nok? Har hun blitt tynnere og mer skrøpelig? Får hun nok trening og mosjon? Kroppen hennes har det aldri vært noe galt med. Hun er sprek. Det er bare hjernen som kobles av i sakte tempo for hver dag som går. Personalet har visstnok ikke nok tid til noe særlig trening og aktivisering. De er rett og slett for få. Så vi prøver å ta henne med på gåturer hver uke for å holde kroppen hennes i gang. Men det er kanskje ikke nok. Å kle på seg er også en prøvelse for henne. Buksa bak frem er ikke uvanlig, men vi har sluttet å påpeke det. For henne funker det.

En annen tanke som ligger i bakhodet hele tiden er om hun husker hvem jeg er. Husker hun familien sin? Det kan for eksempel gå ukesvis mellom hver gang hun sier navnet mitt eller kaller meg ”lillegutt”. Men hun trenger vel kanskje ikke å si navnet mitt så lenge jeg får en klem og at jeg føler at hun kjenner meg igjen når jeg står i døråpningen inn til rommet hennes. Jeg vet ikke. Det er sårt.

Medisiner, sa du? Nei, det finnes ingen kur mot demens. Kun noen få medisiner som kan forsinke utviklingen av sykdommen. Og mamma har prøvde dem alle, men ingenting hjelper. Det går bare en vei, sier legen til oss. Og vi ser det – men vi får ikke gjort noe med det annet enn å nyte hvert øyeblikk vi har med henne…det gjør vi 😀

Vi er glad i deg, mamma ❤️